Diktet

Sæterbakken

FAKKELTOG

Opp av brønnen og ut i natten.
Tenner de faklene før de drar.
Brenner de mens de ler og setter fyr på jorden.
Planter ildkuler på markene og høster brannen
når tiden er inne.
Med bunnløse smil stikker de faklene inn i
mørket.

 

  Stig Sæterbakken.

(Fra debutsamlinga Flytende paraplyer, Cappelen, 1984)

 

image

Krig

 

Menn velger krig

og kvinner overlever på ruinene

en dag våkner vi på en planet av kvinner

ingen kvinne vil begjære en annen

bare en duft av mann

sitter igjen i nakken

på én av dem.

 

Manal Al-Sheikh, Irakisk poet og fribyforfatter i Stavanger

 

6206b

   

Spåren djupnar på grusvägen / Det blir kallare / Bara harar, men inga tranor
på fälten / Jag kör bil i din gamla tröja / Hösten, en rå metall / rispar i luften /

Jag har varit så ensam / Jag tänker att det är det / som är sorg
Jag ville ge dig mitt ansikte / Mitt barneansikte / En sorts ljus
jag nästan inte minns

Hanna Hallgren

( Fra Prolog till den litterära vetenskapsteorin, Pequod Press, 2014 )

 

nye mobilbilder høst 2015 017                                       

Jeg skriver språket
jeg skriver språket

fem kontinenter femti millionbyer
sju milliarder menneskers språkturbulens

skriver
den vannvittige nattas hastighet

Jeg skriver språket
som en siste nødvendighet
jeg skriver språket

Å lytte er å skrive
å skrive er å huske
å huske er å vite

Jeg skriver
en blå fugl,
skriver

fuglen
letter

                                            Terje Dragseth 

( Fra Jeg skriver språket. Et dikt. Cappelen Damm, 2015)

nye mobilbilder høst 2015 049

Hoppene har slått ut sin man av alabast,
de er fabeldyr uten frykt for himmelens blå,
og i flukten tar de med seg
himmelbuen.

                                         Aurèlia Lassaque

   ( For å la salamanderen synge, gjendiktet av Tom Lotherington, Oktober 2105)

Mongolia 156

hver natt oppsøker
en flokk villhester
en by
står og stirrer
så fint det hadde
vært å bare
kunne
gå inn dit
forsvinne i mengden
blant husene
sier
den minste av
hestene

                                  Bård Torgersen

( Romaner, dikt, Flamme, 2015)

image

Å være eller ikke være albatross

Drep ikke en albatross
la den få dø på vinden
den transoseaniske albatrossen jager ikke etter vind, den kan dø på vinden

Dreper du en albatross blir den hengende ved deg
den henger seg rundt halsen din og drar deg ned, ned
det vet gamle sjøfolk, de vet at det bringer ulykke med seg
å drepe en albatross, ve den skuta som har en albatross som er drept om bord
ve den skuta, albatrossen drar den ned, ned
for albatrossen skal dø på vinden
om vindene skifter retning, om alt er jag etter vind
har albatrossen sin los, den kan dø på vindene, den kan lande der landes skulle
i form av bare fjær, fjærene etter seg selv
bare albatrossen kan det, den har losen på plass, den beste minnelosen
det vet gamle sjøfolk, skulle vindene skifte retning, skulle havet bli fullt
skulle elvene slutte å renne slik de før har rent
står Atlantis fremdeles på kartet i skallen på albatrossen
den kretser over Atlantis, der den har sin tid
slikt var det bare albatrossen som kunne

Når slutter albatrossen
å kunne slikt om bare albatrosser kan?
Når begynte albatrossen å gå på kroken, å sprenge seg
i linene og bli et avfallsprodukt av lønnsomt linefiske? Spørsmålet er:
når forsvant albatrossen i albatrossen? Når begynte albatrossen
å dø på feil måter? Når begynte den å ta feil?
Når begynte den å forveksle plast med mat, når tippet den over
og ble en ripofag med en sykelig trang til å fortære søppel?
Hvor mange meter plast kan man hale ut av tarmen på en albatross?
Har du sett inn i tarmen på en albatross?
Når ble den en søppelavhengig, selvdestruerende styrtet skrott uten los?
Når tippet albatrossen over og ble en ripofag som snurrer rundt der ute
over havene av plast som snurrer og snurrer rundt der ute
uten minnelos, der Atlantis, der Atlantis?

                                                   Inger Elisabeth Hansen

(Å resirkulere lengselen, avrenning foregår. Aschehoug 2015)

 image

Det trettende stjernebilde

Språket er det trettende stjernebildet
der ordene og begrepene
vandrer i sine regelmessige baner
gjennom århundredenes ekliptik

Språket er det trettende stjernebildet
der et nytt diktverk
er en plutselig og ny stjerne, en sol
som forandrer alle konstellasjoner

                                            Stein Mehren

(Det trettende stjernebilde, Aschehoug 1977)

  image                                   

Lys
( I )                                                           

Jeg genkender atter
en lysning i sproget
de lukkede ord
som er til for at elskes
og gentages ind til det enkle
En svane som folder sig
sammen om ægget
er endnu et ekko
af skabelsen i os
Og svanen som flyver
dit øje mot solen
er endnu engang
profeti om et under

Det lykkes i ordet
at genkende lyset
ufattelig handling
fra manden til kvinden
Et ord som forvandler
dit sind til en svane
har enkelhed nok
til at forme et æg
Og sproget som lukker sig
inde i ægget
har vinger som bærer
fra fødsel til lys
Og solen er til for at elskes

                                          Inger Christensen ( Lys )

Reklamer